Dette innlegget er om en av turene Henning Eidsheim og jeg hadde da vi var i Yosemite oktober 2023. Vi bestemte oss for å prøve på NIAD, uten å tidligere vært på ruta. Det ble en super tur, og Henning skrev et innlegg i Norsk Alpinklatring sitt magasin. Teksten kan dere lese nedenfor.
«Hva med å klatre The Nose på en dag?» Jeg lufter ideen for Jonas på vei til Yosemite i starten av oktober. Jeg har lenge tenkt at dersom jeg skal klatre The Nose, så vil jeg gjøre det på en dag. Mest for å slippe heising og kø på verdens kanskje mest populære storveggsrute. Jeg har egentlig tenkt at jeg må vente noen år til før jeg er god nok til å prøve, men er det noe jeg har lært de siste årene, så er det at man ikke må høre på verken seg selv eller andre om hva man kan eller ikke kan. Man må bare hoppe i det og prøve. Jonas har faktisk vært inne på den samme tanken, så da har vi enda et mål på listen over ruter vi vil klatre de tre ukene vi skal være i Yosemite sammen.
To og en halv uke seinere har vi klatret Freerider (på fire dager), Rostrum og Astroman, og vi begynner å gire oss opp til å avslutte turen med å klatre The Nose. Planen er å begynne på ettermiddagen og klatre gjennom natten. Både for å slippe for mange andre taulag, og for å slippe å klatre for mye i solen. Verken jeg eller Jonas takler den stekende California-solen spesielt godt. Taktikken for å klatre The Nose på en dag er å bruke en miks av friklatring, teknisk klatring og franskfri (friklatring, men dra i sikringene hvis det blir for vanskelig/tidkrevende å friklatre). Generelt er det mye fri og franskfri i den nedre litt slakere halvdelen av ruten, og en del mer teknisk klatring i den øvre brattere halvdelen (dette kommer an på hvor sterk man er selvfølgelig).
«Start off slow, go go go. Start off fast, just won’t last». Det gamle Hans Florine mantraet må selvfølgelig siteres idet jeg starter på første taulengde. Vi traff forresten på Hans på East Ledges rappellene etter at vi hadde klatret Freerider. Det var hans tur nummer 117 opp The Nose og de hadde klatret på respektable 8 timer.
Jeg ankommer første standplass, drar opp slakk og fikserer tauet sånn at Jonas kan begynne å jumaere. Deretter starter jeg på neste taulengde, selvsikret med Grigri. Denne teknikken, «short-fixing», er en av grunnene til at flere og flere taulag nå rekker å klatre The Nose på en dag. I tillegg har jeg en 20 meter tagline, som gjør at jeg kan heise opp det racket som Jonas har rensket på de tidligere taulengdene uten at vi trenger å møtes.
Jeg fortsetter å franskfrie meg oppover, og føler at det går ganske radig opp til Sickle Ledge, 4 taulengder oppe. Her møter vi på et hyggelig par fra Østerrike som vi ble kjent med på Rostrum noen uker tidligere. De er ute på en øvingsrunde med plan om å klatre hele ruten på en dag litt senere. De tilbyr oss å slippe forbi, men det står et annet taulag på den trange standplassen i bunnen av Stovelegs crack. Enten står de og filosoferer over meningen med fjellklatring, eller bare om de skal snu og rappellere ned, men de har i hvert fall stått der siden vi begynte å klatre for flere timer siden. Jeg står litt og lurer på hva vi skal gjøre, men så kommer jeg endelig på at føreren beskriver en annen variant til venstre (originalvarianten), som pendler inn i Stovelegs crack høyere oppe. Jeg klatrer opp til pendelen, fikserer tauet for Jonas, og prøver å pendle meg over. Jeg løper frem og tilbake, uten å være i nærheten av å nå risset. Til slutt skjønner jeg at jeg må fire meg litt lenger ned før jeg pendler over, og jeg får tak i risset, til stor jubel fra et taulag lenger nede. Det er artig å klatre dette berømte risset, som fikk sitt navn etter at førstebestigerne brukte avkappede komfyrbein for å sikre det. En taulengde lenger oppe kommer ett langt parti i perfekt #3 camalot størrelse, og deretter et langt parti med størrelse #4. Her er trikset å klatre med en kam i hver hånd, og det går raskt og effektivt opp til Dolt Tower. Der overtar Jonas stafettpinnen i front, akkurat idet det er såpass mørkt at vi må slå på hodelyktene.
De neste fire taulengdene opp til toppen av Texas-flake går raskt, og jeg står og sikrer Jonas mens han klatrer opp det berømte Bootflake. Dette er den formasjonen det er enklest å se fra El Cap Meadows: det ser ut som en perfekt støvel. For oss klatrere er høyden sjelden et problem, men når jeg står på Texas-flake i måneskinnet og ser ned på 400 meter fjellvegg under meg kjenner jeg faktisk på eksponeringen, og hvor absurd det er å befinne seg på en sånn plass. Jonas når toppen av Bootflake, og jeg firer han ned mens han rensker sikringer, sånn at han kan gjøre en annen av de berømte attraksjonene på denne ruten: King Swing. Her må man pendle seg over et blankt parti for å komme seg over til Eagle Ledge. Jonas får det til å se lett ut. På forhånd var vi litt spente på hvor vanskelig denne pendelen skulle være, men den viser seg heldigvis å være litt oppskrytt. Videre klatrer Jonas effektivt over Lynn Hill traversen (som ser ut som veldig kul friklatring) og opp til Camp V der jeg skal overta i front. Det ligger to personer og sover på denne «poor bivy for two» så jeg prøver å komme meg raskt videre, men det tar litt tid å få orden på det gigantiske racket vi har med.
Henning i god driv på «the great roof»
En taulengde lenger oppe fikserer jeg tauet, og starter på enda en berømt taulengde: The Great Roof. Jeg må snart finne fram taustigene, og dette er faktisk første gang jeg klatrer teknisk med taustiger noensinne. På den horisontale delen av taket er det raskeste å «back-cleane», sånn at andremann kan ta én lang utfiring bort til standplass. Dette er litt psykende, men det er heldigvis gode sikringer. Jeg tror jeg satte den svarte totem kammen et titalls ganger på denne lengden (Kjære Totem AS. Ta gjerne kontakt for å diskutere en sponsoravtale). Deretter fortsetter jeg oppover Pancake flake, mens Jonas jumaerer The Great Roof. Pancake Flake er en av de mest eksponerte taulengdene på The Nose (bare se Alex Honnold soloere det i Valley Uprising), men jeg merker ikke så mye til eksponeringen i tussmørket. Klatringen her er fantastisk, og jeg skulle bare ønske jeg hadde guts til å klatre litt mer i fri, men det blir mest franskfri oppover. Litt lenger oppe kommer det som skal være den vanskeligste tekniske klatringen på ruten: taulengden til Glowering Spot. Men med offsetkiler og små offsetkammer er det heldigvis ganske greit, og jeg er glad for å være ferdig med min blokk når jeg ankommer standplass.
Jonas fortsetter deretter på de bratte diederlengdene mot toppen. Her er det mye fantastisk friklatring på 7-tallet, og jeg får lyst til å komme tilbake en annen gang for å klatre mer av dette i fri. Nå kjenner jeg derimot mest på at det er kaldt å stå på standplass, og at jeg begynner å bli ganske trøtt. Både jeg og Jonas er enige om at det verste på turen var å stå og vente på standplass som andremann. Det var bedre å være i bevegelse.
Når vi ankommer The Wild Stance to taulengder under toppen får vi endelig dagslys, og det er ganske spektakulær utsikt fra denne lille hyllen. «Her var til og med Warren Harding lei» tenker jeg når jeg ser Jonas klatre opp boltestigen som går rett opp en bratt, formasjonsløs vegg. Siste taulengde består av nærmere tretti bolter som går raskeste vei til topplatået. Warren Harding brukte siste natt av førstebestigningen i 1958 på å håndborre disse boltene for å komme seg til toppen. Å klatre The Nose føles på mange måter som verdens kuleste historietime.
Aiding opp boltestigen mot toppen.
Etter at jeg har fulgt det bratteste partiet på jumar kobler jeg meg over på microtraxion og løper det jeg klarer opp mot topptreet, kaster meg ned og roper «Stop the time!», som om vi skulle vært midt i en Reelrock film. Litt teatralsk må man kunne være når man topper ut The Nose, selv om vi var 15 timer bak rekorden på 1:58:07. Når jeg våkner av solsteiken i teltet noen timer senere er jeg glovarm og desillusjonert, men også veldig fornøyd med å ha klatret verdens kanskje mest berømte storveggsrute på en dag.
Sjeldent glad over å se dette treet.
Takk for turen Henning!
Se flere bilder fra turen til Yosemite her:
https://www.instagram.com/p/C0BcDIGqcEc/?img_index=1
Henning dro tilbake året etterpå hvor han gikk «Freerider» i fri med Vegard Lillebudal.